Et resultat er ikke nok til å forklare en beregning. Leseren må også kunne se hva som er lagt inn i den. Derfor begynner jeg helst med beregningsgrunnlaget, og viser selve multiplikasjonen etterpå.
Tenk deg et rent hypotetisk eksempel: Et beløp på 100 kroner multipliseres med 30. Resultatet er 3 000 kroner. Setningen er matematisk riktig, men forklaringen er fortsatt ufullstendig hvis ordet «beløp» ikke er definert. Gjelder det bare en bonus, et innskudd, eller summen av flere poster? Ulike grunnlag kan gi forskjellige resultater med den samme multiplikatoren.
Min redaksjonelle rekkefølge er derfor: grunnlag → beregning → betydning → begrensning. Først navngir jeg det som inngår. Så viser jeg regnestykket. Deretter forklarer jeg hva resultatet faktisk uttrykker. Til slutt skriver jeg hva man ikke kan slutte fra tallet. Et krav om omsetning er for eksempel verken en kostnadsprognose eller et løfte om uttak.
Jeg bruker også ulike ord for ulike grenser. «Maksimal innsats» og «maksimalt uttak» bør ikke gjemmes i én kolonne som bare heter «maks». Selv om begge oppgis i kroner, beskriver de forskjellige begrensninger. En kort forklaring under hver overskrift kan være mer nyttig enn et ekstra ikon.
Når teksten er ferdig, leser jeg den uten tabelloppsett og uten farger. Hvis sammenhengen bare virker i en bestemt visuell utforming, trenger ordene ofte en ny runde. God visuell kommunikasjon skal støtte betydningen som allerede finnes i teksten.
Dette er et notat om redaksjonell metode. Eksemplet er konstruert for å vise beregningen og beskriver ikke et aktuelt tilbud.